Krystallkuletanker

Om en god stund, kanskje om et par generasjoner eller så, er vi alle like. Så like at akademia murrer: "Ville vi egentlig ha det så likt?"
Nåvel.

I det perfekte samfunnet våre forfedre bygde opp ved hjelp av selveste Matte-knappen er velferden likelig fordelt, slik at det ikke er stort igjen å bitche over, vi lever i en evig og lykkelig agurk-rus. Klassesamfunnet er en saga blott, der vi knuser hverandres røde tall, vi er assimilerte, integrerte, avluset og scannet for skarpe gjenstander.

Vi er blitt en nasjon av formelhoder som trekker kvadratrøtter like rutinemessig som tannlegene når de trekker visdomstenner. Vi løser femtegradslikninger som om det var verdensproblemer.

Helsekøene har vi bokstavelig talt regnet bort. Midlene til eldreomsorgen er rustet opp til "forsvarlig drift dividert med bærekraftig størrelse", og alle er glade.

Rusmisbrukerne, skampletten vi slet så lenge med - fordi de skremte turistene (de vi ville ha her) ut av landet, er nå borte av naturlige årsaker - så sånn sett har vi sluppet lett unna et regnestykke som ellers ville krevd minst hundre matte-knapper i platina, et utall sosionomer, behandlingssentra og et hyperaktivt og rimelig lønnet førstelinjeapparat.

Pensjonsfondet som vi gamblet bort i de glade vekst-årene, lever i beste velgående nå, blant annet fordi vi drev med sosial dumping samtidig. Den Norske Opera er et stolt monument over dette økonomiske nybrottsarbeidet. Vi klarte også og skvise ut de siste dråpene med olje vi trengte til internasjonal hestehandel.

Helse- og Matematikkdepartement regnet seg frem til at hele skolerukkelet måtte totalrenoveres, og at lærere er så viktige mennesker for fremtidens voksne at de må lønnes høyt. Det tok bare 15 valgperioder før det ble gjort noe, men det ble gjort!

Og tenk, bare det lille jeg har nevnt her, er det ene og alene Matte-knappen som skal ha æren for. For en herlig, liten dings!

Den andre siden

Det er få ting som provoserer meg mer enn at selvoppnevnte forvaltere av "skikk og bruk" skal fortelle meg hvordan jeg skal oppføre meg i sosiale medier som f.eks Twitter.
Senest i går så jeg et blogginnlegg ført i pennen av en mikroblogger med haleheng.

Det ble ramset opp en mengde gode egenskaper vi mennesker bør ha, deriblant moderat humor og respekt for andres politiske synspunkter - og annet godt...

Vel:
Det er skremmende at det allerede etter noen få måneder med aktiv tvitring danner seg en "kjerne" som påberoper seg å besitte den hele og fulle sannhet om "Hvordan være en god twitrer". På denne måten spres dårlige ideer like fort som de gode. Baksiden av Twitter..

Hjemme

Sjenanse til heder og verdighet

På internett kan man ytre seg selv om man vanligvis ikke tar ordet i større forsamlinger.

Mikrobloggingtjenesten Twitter har trigget noe i meg, en lyst til å lese og kommentere, si noe uten å bli rød i toppen.

Jo, jeg har publisert skriverier på nettet før - men det har vært/er enveiskommunikasjon, synsing fra min side.

Mikroblogging er fler-veis, og stiller helt andre krav til musikalitet. Man bør for eksempel ikke mene, mene og atter mene uten å kunne begrunne hvorfor - hvilket betyr at man må gi av seg selv, øyeblikkelig.

Her kommer sjenansen inn i bildet.

For min del arter det seg slik at jeg kaster ut et verbalt snøre, blir veldig spent.... og innmari glad når jeg får respons.

Jeg blir glad fordi jeg kan spinne videre på det som nå er blitt en snor. Er situasjonen opportun og stemningen lun, kan jeg finne frem min vittige og spirituelle side, en side som i det virkelige liv er noe forsømt pga. sjenanse.

Gjemt bak en skjerm kan jeg ta frem dette, bruke det, gi det bort - ja, til og med dyrke det, spille verbal ping-pong! Jeg kan fremstå hvordan jeg vil og få meg selv bekreftet som...... et eller annet bedre enn ingenting! Kanskje en observant gjerdesitter?

Mikroblogging er, blant mye annet nyttig, de sjenertes prøvearena - et 140-tegns nervøst kremt før de store tankene skal presenteres, eller rett og slett fornøyelige one-liners - en test på egen stemme;

Duger jeg?

Blir jeg sett?

Får jeg respons?

Hvis 'ja', hvilken type respons - og fra hvem?

Har jeg baggasje som jeg synes ikke egner seg til mikroblogging? Ja, det har jeg.

Derfor surfer jeg på det jeg kan; Få ord. En viss skakk sjarm. Litt konflikskyhet/feighet. Evne til tilbaketrekking og tålmodighet. Evne til å se andre (ikke skryt, men faktum), glede over nye tanker og mennesker....

That's it, folks. :)

Who's Bad?

Daft blikk på sosiale medier

Ja, så blogger også jeg om sosiale medier.

Etter bare noen uker med aktiv twitring har jeg merket hvordan jeg blir sugd inn i et univers av 140-tegns-ytringer, av ren nysgjerrighet.
Noen driver forretning, andre linker til bloggene sine eller til andre nyheter. Noen henger rundt og tvitrer med den fuglen som tvitra sist, og trives storveis med det. Atter andre har ideer de synger ut om. Noen er sine egne merkevarer. Mange er journalister.

For snart to uker siden var det blogg-camp i Kristiansand, arrangert av twitrere for twitrere.
Jeg var ikke der, vet ikke om jeg kunne vært der hvis jeg hadde ønsket, men har inntrykk av at blogg-camp kan være en glimrende måte å 'besegle' et nettverk på - eller skaffe detakere forskjellige prosjekter.
Joda, jeg har fått med meg murringen om en litt 'finere' VIB-elite, klikkdannelse, hotell eller campingplass, trynet i data'n på foredrag, osv, men synes at "Face2Face"-aspektet (f2f) er det interessante her. Andre kan analysere intrigene.

Hva skjer når man møtes ansikt til ansikt etter å ha hatt twitterkontakt i noen måneder?
Jeg mener, hva skjer på det personlige plan når det intelligente og velformulerte mennesket man kjenner fra Twitter viser seg å være like døll som en selv - eller enda verre? Gjør man gode miner til slett spill og klikker "unfollow" i det skjulte, eller går man noen runder med sine egne forventninger?
Blir magien brutt når man treffes f2f?

Når man treffes f2f - sånn som på blogg-camp - siler man da ut hvilke personer man kan ha nytte av og bygger nettverk med dem, selv om de er kjedelige, eller henger man seg på de som lager liv og røre? Omgåes man bare de man "kjenner" fra før, eller satser man på nye bekjentskaper, også utenfor fordragssalen? Har man navnelapp på seg?
Følger man med på foredragene, forresten?

Hva snakker man om, når foredragstemaene er ferdigdrøftet for dagen, havraftingen er unnagjort, rekene ferdigspydde, kinoen er slutt og puben er stengt? Hvis man snakker sammen, da..?

Uten å diskreditere blogg-campen:
..Lurer litt på om arrangementet egentlig var nok et ovalt party forkledd som seminar?
I så fall: Seriøst well done!