Kortfilm, etterlysning:

På midten av 90-tallet, en mørk og stormfull helaften, viste de kortfilm på TV i mange timer. Husker ikke om det var på NRK eller TV2.
Blant annet viste de en film om en som satte foten sin fast i et hull i bakken, og det endte med forferdelse. Jeg nevner den bare for at noen kanskje skal huske tilbake, slik at jeg kanskje får tak i filmen jeg *virkelig* falt for.

Handling: En mann er ute og kjører bil og tar opp en haiker. På bilradioen hører de at en morder er på frifot, og begge mistenker hverandre sterkt. Den ene absurde situasjonen etter den andre oppstår som følge av dette. De må stoppe for å hvile, og sovner panne mot panne, slik at brillene til sjåføren 'vipper' over og havner opp-ned på haikerens hode. Når de våkner blir sjåføren fra seg fordi han ikke ser noe, mens haikeren tror han har fått noe galt med øynene.
En annen scene fra filmen: En kollisjonspute blåser seg opp sprekker rett i fleisen på sjåføren. Au...!

Er det noen snille mennesker der ute som vet noe og kan hjelpe meg med å få tak i denne filmen (kanskje hele filmkvelden?) ville jeg blitt så glad!

Stemme Raudt?

Hva skal man raute i år?
Skal man bli sint og streng og stemme Raudt?
I tur og orden har jeg i frustrasjon unfollowet, refollowet og atter unfollowet NSR-nyheter, SV-dama, AP-fjotten, Kristen-Kåre, Frp-sutrern og en del andre robothoder.

Jeg fester blikket på et punkt langt uti tidshorisonten og ser en ny istid komme.
Men er Raudt partiet som hjelper mot tiltakende mismot? De som vil ta fra meg bokstavkjeksene mine?

Jeg vet ikke. Jeg vet aldri noe.

Er det sånn, kanskje - heller Raudt enn Blaut?

"And Still The Caged Bird Sings" ~Birte Nordahl EP (i butikk fra 07.09.09)

Birte Nordahl har jeg fulgt med på i et års tid, men hun har flydd under min radar lenge før den tid.

Noen ganger har man sånn flaks her i livet at man detter borti ekstraordinære talenter man bare VET har det som skal til for å skape seg en lang musikkarriere, og glad er jeg for det.

Nordahl er et talent med styring på alle deler av produksjonen sin. Hun noterer musikk/tekster på servietter og papirlapper, syr sammen låtene ved pianoet og "kaster ball" med multiinstrumentalist og uvurderlig støttespiller Ola Aanje (March Brown++).

foto: Aanje/Nordahl

For noen uker siden vant hun en filmmusikk-konkurranse (The Experimental Witch, etter romanen "The Witch of Portobello" av Paulo Coelho, yep - han med "Alkymisten".). Låta hun vant med heter "The Dance of Life", en storslagen, svevende og velfundert sak, med referanser til blant andre Pink Floyd og Abba(!).

Å vinne en sånn konkurranse er en så stor prestasjon at jeg føler meg stolt på norsk musikks vegne.

Vel, en seier er én ting å glede seg over, den kommende EP'en til Nordahl er enda en glede. Tittellåta "And still the caged bird sings" er en stor, stor favoritt for meg, den er rett og slett hudløst vakker. Her har Birte skrudd sammen ei låt med mye ladet stillhet rundt stemmen sin. Den er så balansert og behersket, så stemningsfull og intens at jeg ikke har hørt liknende siden Radka Toneff og Steve Dobrogosz på "Fairytale".

Av andre referanser kan jeg nevne Tori Amos, Mozart, Grieg og Sæverud. Birte lar seg inspirere! Hun er motsetningsfylt og variert som Tori, klokkeklar som Mozart, og der de 'norske' klangene bryter frem, går tankene hen til Grieg og Sæverud.

"Dette er Nordahl-soundet", tenker jeg fornøyd for meg selv, og gleder meg veldig til release-konserten på Blå, den 09.09.09 (!) kl. 20.00.

Jeg håper riktig mange av dere kommer på Blå, som ligger i Brenneriveien 9, Oslo.

Birte på web:
www.myspace.com/birtenordahl
www.twitter.com/birtenordahl

40% refleksjon.

En dag kom det, på min stream, noen re-tweeter som sa at 40% av all tvitring er meningsløst pjatt. Jeg hadde ikke brydd meg noe om det, hadde det ikke vært for en politiker som re-tweetet og la til følgende: "Heh! BOMBE!"

Da syntes jeg det fikk være måte på arroganse, og lot meg provosere.

Derfor vil jeg gi de meningsløse tvitrerne et ansikt, og si et alvorsord til dere travle, store og viktige:

• Vi er kundene deres.
• Vi leser bloggene deres, røres og begeistres av dere.
• Vi imponeres av dere og heier dere frem.
• Vi følger dere i tykt og tynt.
• Vi re-tweeter budskapet deres og #ff'er dere så dere skal få fler følgere.
• Vi er deres velgere, glem ikke det, politikere!
• Vi er musikernes forlengede arm, storforbrukere som vi er av musikk.
• Vi er de små - som dere store og viktige trenger for å føle dere verdsatte.
• Vi er de tålmodige som finner oss i at dere *elsker* å irritere dere over oss og re-tweetsene våre, og kaller #ff'ene våre SPAM hver fredag. Utakknemlige krek!

Men vi er også de som tilgir dere for at dere kaller oss meningsløse. Vi bærer over med at dere oppfører dere som bortskjemte overklassebarn.

Vi pludrer og småpjatter. Vi flyter rundt i streamene deres - som fargerike livbøyer i et grått hav av råkapitalisme, teknologi og politisk svada. Vi tilfører menneskelighet og vi leker som lykkelige barn.

Hvordan ville Twitter vært uten oss?

Jo:

De næringsdrivende ville blitt sittende og klø sine like selvopptatte business-kamerater på ryggen. Livet ville passert dem mens de pushet varer til hverandre via skjerm og tastatur - uten annen input enn politikerløfter og fagprat.

Uten oss ville bloggere og forfattere gått tomme for inspirasjon, og til slutt blitt så "innavlet" at de hadde dødd ut.

Politikerne ville tvitret for døve ører fordi de store og meningsfylte sannsynligvis allerede har bestemt seg (men krangler for syns skyld).

Musikerne hadde blitt sittende og sende hverandre url'er som ingen av dem har tid til å se på likevel.

Uten oss "meningsløse" ville Twitter vært som et underbemannet gamlehjem. Hvis vi forsvant, ville latteren forstummet og dere ville savnet oss dypt.

Det er vi som tar Twitter ned til grasrota for dere, det er vi som lager buzz rundt dere og produktene deres, så stell pent med oss - ikke prøv og kneble oss, for vi er fundamentet deres.