Da jeg var hos healer. En sann historie.

For noen år siden datt jeg ned i en depresjon som var så slem at mine pårørende til slutt foreslo at jeg oppsøkte en healer.

Lydig som jeg er bestilte jeg time, og noen uker etter tok jeg banen til sentrum og tuslet til healerkontoret. Jeg ble møtt av en hyggelig mann i gangen. Jeg sa at jeg var engstlig, fordi jeg aldri hadde vært hos healer. "Æ ska hjælp dæ, sjø'" sa mannen, og leide meg inn på kontoret sitt.

Panfløyte-musikk fløt ut av ghettoblasteren i vinduskarmen, men jeg hadde ikke råd til å være kresen i musikkveien. Jeg hadde tross alt en depresjon det hastet med.

Han viste meg plass i en stol, og satte seg bak meg med den ene hånden på skulderen min. I den andre hånden holdt han en mobiltelefon, som han snakket i (hjalp folk) støtt og stadig gjennom den halvtimen jeg var der.

Hånden hans kjentes tung og varm på skulderen min. Jeg følte meg trykket langt ned i stolen.

Intet ble sagt, intet mer skjedde i løpet av timen.

Da vi var ferdige, sa han at jeg kunne kjøpe en krem som virker mot det meste. Jeg var ikke interessert i det, men jeg la en tohundre-lapp på pulten hans og gikk.

På hjemveien begynte jeg å kjenne ordentlig etter: "Hva skjedde egentlig, om det i det hele tatt skjedde noe? Er hodet mitt healet nå?" Jeg kniste. Folk så på meg. De trodde vel at jeg var en vanlig småskev forstadshusmor som hadde vært på shopping langs Akerselva. Jeg kniste mer, og da jeg kom hjem var jeg i rent godt humør.

Dagen etter våknet jeg, lett og glad. Det *kan* ha noe å gjøre med at jeg hadde fått penger igjen på skatten. I alle fall gikk jeg løs på livet med dødsforakt - jeg kjørte til Biltema og kjøpte en bilstereo for skattepengene.

Vel hjemme, utenfor fellesgarasjen, pakket jeg ut stereoen og ga meg øyeblikkelig til å montere. Hvor vanskelig kan det være liksom, når sola skinner og man har et nyhealet hode? Bruksanvisninger er for de som har tungt for det.

Etter å ha satt sammen greiene, vred jeg om tenningsnøkkelen, og se: Det ble lys! Jeg fikk et støt som slang meg gjennom etpar dørkarmer og inn i garasjen. Ledningene brant lystig. Det gnistret fargerikt og Duran Duran sang på bilradioen.

Det ble en dyr affære - 7000 kr. for bergingsbil og reparasjon, men jeg tok det med fatning.

Etter dette har jeg ikke vært mer enn "normalt deprimert". Jeg vet ikke om det er healingen eller elektrisiteten som skal ha æren for dette, eller om det er slik at tiden leger alle sår...

Ostekake uten steking, tar et kvarter å lage.

10 knuste Bixit-kjeks blandes med 50 gr. smeltet margarin.

Legges i springform uten bunn (rett på fat).

1 kartong fløte piskes til krem.

Bland (med mixer) 2 ts vaniljesukker og 2 dl melis i 1 pk Philadelphia-ost. Bland krem og ostemasse godt.

Smør dette utover kjeksen. På toppen, mye bær etter ønske.

Ferie i vannmannens vennekrets

Vi startet fra Oslo i 8-tiden fredags morgen i høljende regnvær.

Til tider var det anstrengende med så mye vann.

Og veiarbeid.

På Tolga havnet vi midt i et lokalt oppholdsvær. Kuene koste seg, men rakk ikke å komme seg på bena...

..før det bøttet ned igjen.

I Vauldalen, rett ved svenskegrensen fant vi et.. pittoresk sted der vi spiste kjøttkaker.

I Sverige var ikke været noe bedre enn i Norge. Enkelte ting rår selv ikke svenskene over.

Sent på kvelden kom vi til Dorotea Hotell.

Der spiste vi en baguett og en salat - kjøpt på en lokal bensinstasjon. Det er den beste tørre baguetten vi har smakt, og det var deilig å få lagt seg, etter en hel dag med sitting.

Dagen etter kjørte vi rett som det var inn i oppholdsvær som varte i opptil to minutter.

Av og til så vi en bil eller to. Eller tre, som her.

I Jokkmokk spiste vi på en thai-restaurant. Før var det en italiensk kafeteria og litt slumsete mat der, men denne gangen fikk vi en nydelig suppe som ingen av oss husker hva heter. Er dere i Jokkmokk noen gang, spis her! Restauranten ligger i Porjusvägen, og rett bak (det grå bygget) er det en "gjästis" med gode senger.

Ja, Sverige har mye å by på, nydelig natur for utbyggingskåtinger...

..og aparte skulpturer for de med kulturelle tilbøyeligheter.

Da det dro seg mot kvelden igjen, tok vi en kaffepause på Esso i den sjarmerende bygda Kautokeino.

Turen over vidda til Karasjok gikk greit, selv om det var som å kjøre med firkanta hjul.

Vi fløy lavt over Karasjok-fjellet og sklei på to hjul gjennom Lakselv.

Til slutt havnet vi her. Og her er vi ennå.

Jeg benytter anledningen til å takke Sverige for lånet av Innlandsvegen, og Finnland for en helt grei totimers-strekning.

Føling i fjerde, uten heis

Er det kjærlighet jeg føler når jeg mottar sms fra mamma: "Alt vel, kjører mot Åsarna, ring far din og si fra." Ja - det og lettelse over at den årvisse kjøreturen fra Finnmark til Oslo ser ut til å gå fint i år også.
Er det kjærlighet - når jeg smiler av min dauhørte pappa som sitter midtfjords og fisker, og svarer "Ka? E det dæ, Britt? Han e så stygg her ute nu, æ hører fan ikke ka du sier."
Jeg gjentar at mamma kjører mot Åsarna og at alt er bra med henne.
"Ja.. ja! Flott, takk skal du ha, så det går fint med ho? Duverden for en fesk æ fikk i går, æ spiste mæ næsten syk, ja du vet jo når vi e på holman, så et vi godt, hehe! Kor det går?"
Jeg sier at det går fint og at jeg er glad for at han koser seg på sjøen, og at jeg er glad i ham.
"Eh.. ja du, æ e også.. Å, gufader! Æ har nåkka på juksa! Vi snakkes nu seinar, hadet!"

Ja, det er kjærlighet, eller løøøv som jeg sier for at det ikke skal være så søtladent...

Kjendiseri og verdighet

I går hadde jeg en liten "hjernejogg" med en profilert twitrer - om kjendiseri og følgere på Twitter.

Jeg mener at et kjent navn raskt trekker mange følgere enten man har noe på hjertet eller ei, om twitter-frekvensen er høy eller lav.

Hvorfor?

Fordi folk er folk og liker å følge med på kjendisenes sporadiske, og noen ganger hjernedøde tweets. Men vi liker at kjendisene mener noe, står for noe, og vi elsker at mennesker (ja, for de *er* mennesker) vi bare har sett på selveste TV kan slå seg løs på Twitter, gjøre noen 140-tegns-sprell til allmenn forlystelse.

Min med-twitrer fortalte at hun en gang opprettet en anonym konto. Hun hadde samme twitterstemme som på sin hovedkonto, men fikk nesten ikke følgere.

Dette forsterker min visshet om at kjente navn har en lettere match enn andre med å posisjonere seg som meningsbærere i sosiale medier.

Mange kloke hoder mener like mye og viktig som de kjente. De mangler navn og ansikter, men ikke språkets makt.

Så reiste det seg et spørsmål: Er verden urettferdig - får kjendisene oppmerksomheten gratis? De har da slitt for å komme seg opp og frem?

Etter et sekunds tankevirksomhet kom jeg frem til at kjendiseri i mange tilfeller er arvelig, men ikke urettferdig. For det må jobbes hardt for å opprettholde en meningsfylt kjendisstatus, uansett hvor tilfeldig det er at man befinner seg i samfunnests eliteserie.

Saken er så mangefasettert i sitt vesen at jeg tror vi kan skyte en hvit pil etter en endelig konklusjon. - Men det har aldri skadet å undre seg og utveksle tanker, selv om det ikke er verdensproblemer som drøftes.

Kunne det vært på sin plass å spørre om innspill, tro?

Noen har en blokkering (Nidblogg)

Jeg blokker konsekvent, de ignorante twitrere.

For mine tweets får ingen se, som ikke følger meg.
Jeg fulgte deg så lenge, babe, med tiden ble jeg bitrere.
Men såret ble jeg ikke fordi feilen er hos deg.

Vi vekslet aldri ord, det rakk vi ikke, nei.

For det jeg har og si - det det handler jo om meg

Så meget du går glipp av; mitt store intellekt!
Og at du ikke følger meg, det er direkte frekt.

Vel, ord som ikke sies, det tolker jeg som dritt.

Nå får du passe livet ditt, så får jeg passe mitt.
Men skulle du nå en gang få sansen for mitt ord

Da skal jeg tenke fremover, skjønt da er jeg blitt jord.

Jeg skjelver ingenlunde, det er så lett, så lett.

-for mulden er så mild mot alle de som har tenkt rett.

Jeg har slik aversjon mot synd, at sjelen min går varm!

Og skammen er på deg, mens jeg - jeg snakker med min tarm.

Egg ala Britt, nattmat, enmannsporsjon.

Du trenger:

1 egg

1 skive brød.

1 fedd hvitløk

1 klatt smør eller margarin til steking.

1 skive hvitost

Salt og pepper.

Tilberedning:

Legg en skive hvitost på ei brødskive.

Hakk litt hvitløk og strø over.

Stek eggene på en side, sånn at plommen er hel.

Legg egget på brødskiva når det er ferdig.

Strø over salt og pepper.

Er du riktig gæærn ei natt, bruk ketchup over! Mmmmmmm!

Livet på vent

Kom igjen, livet, hva venter du på? At vi skal komme ut og leke, vi som tar oss sammen for å holde ut hos deg?

Gi oss evnen til å se det vakre i det meningsløse - det sterke i å ikke eksistere.

La oss danse, nei forresten - la oss liste oss bort fra alt ståket.

Gi oss tanker som flyter som stille floder, i siksak - men ikke uten kontroll.
La oss være i fred, selv om vi har et ønske om å bli verdsatte for det vi ikke er.

Lær oss det alle andre har skjønt - de små bitene som mangler, kodene, kutymene, rekkefølgen.
Kom igjen, livet! Gjenreis broene våre, de som knakk under vekten av deg.

Å være eid

Hva er det med katter som gjør dem så uimotståelige for meg?

Er det min hang til ikke å kontrollere dyr? Er det et sadomascosistisk ønske om å bli dominert og bedømt av strenge grønne øyne? Å bli irettesatt av et vesen som ikke har fått mat den siste timen?

Er det de lykkelige øyeblikkene da min overordnede blotter magen sin og sier "KLØ!" på kattsk, eller når hun bare er utspekulert myk og mild fordi det knitrer i en godtepose?

Er det kattepoter på hodet jeg savner om morran i helgene, når maten uteblir til vanlig tid?

Er det kattens selvfølgelige rett til å ha den største dynesnippen, sånn at jeg må hente meg et pledd.. som setter meg i endeløs undring over makten dette underlige dyret har over meg?

JA!

Det er også den totale og gjensidige gleden vi har av hverandre jeg er avhengig av. Blikket som vet alt, men lar det bli mellom oss. Den myke magen som vil koses. Katten som stoler så helt og fullt på meg at hun velter over i armene mine, vitende om at jeg aldri slipper. Og hun slipper meg aldri med blikket.

Å være eid av en katt er et privilegium.

Man kan oppdra og hypnotisere, men ingenting lykkes uten kattens samtykke. Alt er avhengig av kattens velvilje og mennekets tilpasningsevne.

Korsfareren (Nidblogg)

En korsfarer jeg er - én sannhet kun jeg kjenner

Den vokter jeg med nidkjærhet, for sannheten jeg brenner!

En skyldfri sjel jeg er - og sten på sten jeg kaster

I bann jeg lyser hedenskap og alle skammens laster.

Én måte finnes kun - se, de rene og de ranke;

De praktiserer Herrens ord, i både ord og tanke.

Her råder sodomi - en farsott herjer landet!

De unge vil forherdes og forledes fra det sanne.

Med Herrens harde ord jeg slår - enhver villfaren mann

Mitt liv er bygd på lydighet, på "øye og tann for tann".

På lur de onde står - på rad ved Helvetes port

Mitt korstog vil de forpurre, for såvidt er det nå gjort.

Min trøst er dog den helligste - den rettferdiges salige byrde;

Mitt deilige martyrium, forfulgt - stadig menneskets hyrde.

Pipervika

I sagatiden het området Gyljandi ("stedet der det blåser"). Senere, på 1600-tallet fikk området navnet Piperviken, trolig fordi mange av militærmusikerne på Akershus bodde der.

På 1800-tallet var stedet beryktet for sine mange bordeller. De mest kjente var "Napoleons Slot" og "Dueslaget".
Kvinnene som jobbet der gikk til obligatorisk kontroll hos politilegen.

Christiania skal på slutten av 1870-tallet ha hatt rundt 50 bordellpiker, og omtrent 600 hemmelige prostituerte.

Kilde: Oslo sett fra luften