I går hadde jeg en liten "hjernejogg" med en profilert twitrer - om kjendiseri og følgere på Twitter.
Jeg mener at et kjent navn raskt trekker mange følgere enten man har noe på hjertet eller ei, om twitter-frekvensen er høy eller lav.
Hvorfor?
Fordi folk er folk og liker å følge med på kjendisenes sporadiske, og noen ganger hjernedøde tweets. Men vi liker at kjendisene mener noe, står for noe, og vi elsker at mennesker (ja, for de *er* mennesker) vi bare har sett på selveste TV kan slå seg løs på Twitter, gjøre noen 140-tegns-sprell til allmenn forlystelse.
Min med-twitrer fortalte at hun en gang opprettet en anonym konto. Hun hadde samme twitterstemme som på sin hovedkonto, men fikk nesten ikke følgere.
Dette forsterker min visshet om at kjente navn har en lettere match enn andre med å posisjonere seg som meningsbærere i sosiale medier.
Mange kloke hoder mener like mye og viktig som de kjente. De mangler navn og ansikter, men ikke språkets makt.
Så reiste det seg et spørsmål: Er verden urettferdig - får kjendisene oppmerksomheten gratis? De har da slitt for å komme seg opp og frem?
Etter et sekunds tankevirksomhet kom jeg frem til at kjendiseri i mange tilfeller er arvelig, men ikke urettferdig. For det må jobbes hardt for å opprettholde en meningsfylt kjendisstatus, uansett hvor tilfeldig det er at man befinner seg i samfunnests eliteserie.
Saken er så mangefasettert i sitt vesen at jeg tror vi kan skyte en hvit pil etter en endelig konklusjon. - Men det har aldri skadet å undre seg og utveksle tanker, selv om det ikke er verdensproblemer som drøftes.
Kunne det vært på sin plass å spørre om innspill, tro?
