Noen har en blokkering (Nidblogg)

Jeg blokker konsekvent, de ignorante twitrere.

For mine tweets får ingen se, som ikke følger meg.
Jeg fulgte deg så lenge, babe, med tiden ble jeg bitrere.
Men såret ble jeg ikke fordi feilen er hos deg.

Vi vekslet aldri ord, det rakk vi ikke, nei.

For det jeg har og si - det det handler jo om meg

Så meget du går glipp av; mitt store intellekt!
Og at du ikke følger meg, det er direkte frekt.

Vel, ord som ikke sies, det tolker jeg som dritt.

Nå får du passe livet ditt, så får jeg passe mitt.
Men skulle du nå en gang få sansen for mitt ord

Da skal jeg tenke fremover, skjønt da er jeg blitt jord.

Jeg skjelver ingenlunde, det er så lett, så lett.

-for mulden er så mild mot alle de som har tenkt rett.

Jeg har slik aversjon mot synd, at sjelen min går varm!

Og skammen er på deg, mens jeg - jeg snakker med min tarm.

Den andre siden

Det er få ting som provoserer meg mer enn at selvoppnevnte forvaltere av "skikk og bruk" skal fortelle meg hvordan jeg skal oppføre meg i sosiale medier som f.eks Twitter.
Senest i går så jeg et blogginnlegg ført i pennen av en mikroblogger med haleheng.

Det ble ramset opp en mengde gode egenskaper vi mennesker bør ha, deriblant moderat humor og respekt for andres politiske synspunkter - og annet godt...

Vel:
Det er skremmende at det allerede etter noen få måneder med aktiv tvitring danner seg en "kjerne" som påberoper seg å besitte den hele og fulle sannhet om "Hvordan være en god twitrer". På denne måten spres dårlige ideer like fort som de gode. Baksiden av Twitter..

Sjenanse til heder og verdighet

På internett kan man ytre seg selv om man vanligvis ikke tar ordet i større forsamlinger.

Mikrobloggingtjenesten Twitter har trigget noe i meg, en lyst til å lese og kommentere, si noe uten å bli rød i toppen.

Jo, jeg har publisert skriverier på nettet før - men det har vært/er enveiskommunikasjon, synsing fra min side.

Mikroblogging er fler-veis, og stiller helt andre krav til musikalitet. Man bør for eksempel ikke mene, mene og atter mene uten å kunne begrunne hvorfor - hvilket betyr at man må gi av seg selv, øyeblikkelig.

Her kommer sjenansen inn i bildet.

For min del arter det seg slik at jeg kaster ut et verbalt snøre, blir veldig spent.... og innmari glad når jeg får respons.

Jeg blir glad fordi jeg kan spinne videre på det som nå er blitt en snor. Er situasjonen opportun og stemningen lun, kan jeg finne frem min vittige og spirituelle side, en side som i det virkelige liv er noe forsømt pga. sjenanse.

Gjemt bak en skjerm kan jeg ta frem dette, bruke det, gi det bort - ja, til og med dyrke det, spille verbal ping-pong! Jeg kan fremstå hvordan jeg vil og få meg selv bekreftet som...... et eller annet bedre enn ingenting! Kanskje en observant gjerdesitter?

Mikroblogging er, blant mye annet nyttig, de sjenertes prøvearena - et 140-tegns nervøst kremt før de store tankene skal presenteres, eller rett og slett fornøyelige one-liners - en test på egen stemme;

Duger jeg?

Blir jeg sett?

Får jeg respons?

Hvis 'ja', hvilken type respons - og fra hvem?

Har jeg baggasje som jeg synes ikke egner seg til mikroblogging? Ja, det har jeg.

Derfor surfer jeg på det jeg kan; Få ord. En viss skakk sjarm. Litt konflikskyhet/feighet. Evne til tilbaketrekking og tålmodighet. Evne til å se andre (ikke skryt, men faktum), glede over nye tanker og mennesker....

That's it, folks. :)