Hva er det med katter som gjør dem så uimotståelige for meg?
Er det min hang til ikke å kontrollere dyr? Er det et sadomascosistisk ønske om å bli dominert og bedømt av strenge grønne øyne? Å bli irettesatt av et vesen som ikke har fått mat den siste timen?
Er det de lykkelige øyeblikkene da min overordnede blotter magen sin og sier "KLØ!" på kattsk, eller når hun bare er utspekulert myk og mild fordi det knitrer i en godtepose?
Er det kattepoter på hodet jeg savner om morran i helgene, når maten uteblir til vanlig tid?
Er det kattens selvfølgelige rett til å ha den største dynesnippen, sånn at jeg må hente meg et pledd.. som setter meg i endeløs undring over makten dette underlige dyret har over meg?
JA!
Det er også den totale og gjensidige gleden vi har av hverandre jeg er avhengig av. Blikket som vet alt, men lar det bli mellom oss. Den myke magen som vil koses. Katten som stoler så helt og fullt på meg at hun velter over i armene mine, vitende om at jeg aldri slipper. Og hun slipper meg aldri med blikket.
Å være eid av en katt er et privilegium.
Man kan oppdra og hypnotisere, men ingenting lykkes uten kattens samtykke. Alt er avhengig av kattens velvilje og mennekets tilpasningsevne.
