Da jeg var hos healer. En sann historie.

For noen år siden datt jeg ned i en depresjon som var så slem at mine pårørende til slutt foreslo at jeg oppsøkte en healer.

Lydig som jeg er bestilte jeg time, og noen uker etter tok jeg banen til sentrum og tuslet til healerkontoret. Jeg ble møtt av en hyggelig mann i gangen. Jeg sa at jeg var engstlig, fordi jeg aldri hadde vært hos healer. "Æ ska hjælp dæ, sjø'" sa mannen, og leide meg inn på kontoret sitt.

Panfløyte-musikk fløt ut av ghettoblasteren i vinduskarmen, men jeg hadde ikke råd til å være kresen i musikkveien. Jeg hadde tross alt en depresjon det hastet med.

Han viste meg plass i en stol, og satte seg bak meg med den ene hånden på skulderen min. I den andre hånden holdt han en mobiltelefon, som han snakket i (hjalp folk) støtt og stadig gjennom den halvtimen jeg var der.

Hånden hans kjentes tung og varm på skulderen min. Jeg følte meg trykket langt ned i stolen.

Intet ble sagt, intet mer skjedde i løpet av timen.

Da vi var ferdige, sa han at jeg kunne kjøpe en krem som virker mot det meste. Jeg var ikke interessert i det, men jeg la en tohundre-lapp på pulten hans og gikk.

På hjemveien begynte jeg å kjenne ordentlig etter: "Hva skjedde egentlig, om det i det hele tatt skjedde noe? Er hodet mitt healet nå?" Jeg kniste. Folk så på meg. De trodde vel at jeg var en vanlig småskev forstadshusmor som hadde vært på shopping langs Akerselva. Jeg kniste mer, og da jeg kom hjem var jeg i rent godt humør.

Dagen etter våknet jeg, lett og glad. Det *kan* ha noe å gjøre med at jeg hadde fått penger igjen på skatten. I alle fall gikk jeg løs på livet med dødsforakt - jeg kjørte til Biltema og kjøpte en bilstereo for skattepengene.

Vel hjemme, utenfor fellesgarasjen, pakket jeg ut stereoen og ga meg øyeblikkelig til å montere. Hvor vanskelig kan det være liksom, når sola skinner og man har et nyhealet hode? Bruksanvisninger er for de som har tungt for det.

Etter å ha satt sammen greiene, vred jeg om tenningsnøkkelen, og se: Det ble lys! Jeg fikk et støt som slang meg gjennom etpar dørkarmer og inn i garasjen. Ledningene brant lystig. Det gnistret fargerikt og Duran Duran sang på bilradioen.

Det ble en dyr affære - 7000 kr. for bergingsbil og reparasjon, men jeg tok det med fatning.

Etter dette har jeg ikke vært mer enn "normalt deprimert". Jeg vet ikke om det er healingen eller elektrisiteten som skal ha æren for dette, eller om det er slik at tiden leger alle sår...

Ostekake uten steking, tar et kvarter å lage.

10 knuste Bixit-kjeks blandes med 50 gr. smeltet margarin.

Legges i springform uten bunn (rett på fat).

1 kartong fløte piskes til krem.

Bland (med mixer) 2 ts vaniljesukker og 2 dl melis i 1 pk Philadelphia-ost. Bland krem og ostemasse godt.

Smør dette utover kjeksen. På toppen, mye bær etter ønske.

Ferie i vannmannens vennekrets

Vi startet fra Oslo i 8-tiden fredags morgen i høljende regnvær.

Til tider var det anstrengende med så mye vann.

Og veiarbeid.

På Tolga havnet vi midt i et lokalt oppholdsvær. Kuene koste seg, men rakk ikke å komme seg på bena...

..før det bøttet ned igjen.

I Vauldalen, rett ved svenskegrensen fant vi et.. pittoresk sted der vi spiste kjøttkaker.

I Sverige var ikke været noe bedre enn i Norge. Enkelte ting rår selv ikke svenskene over.

Sent på kvelden kom vi til Dorotea Hotell.

Der spiste vi en baguett og en salat - kjøpt på en lokal bensinstasjon. Det er den beste tørre baguetten vi har smakt, og det var deilig å få lagt seg, etter en hel dag med sitting.

Dagen etter kjørte vi rett som det var inn i oppholdsvær som varte i opptil to minutter.

Av og til så vi en bil eller to. Eller tre, som her.

I Jokkmokk spiste vi på en thai-restaurant. Før var det en italiensk kafeteria og litt slumsete mat der, men denne gangen fikk vi en nydelig suppe som ingen av oss husker hva heter. Er dere i Jokkmokk noen gang, spis her! Restauranten ligger i Porjusvägen, og rett bak (det grå bygget) er det en "gjästis" med gode senger.

Ja, Sverige har mye å by på, nydelig natur for utbyggingskåtinger...

..og aparte skulpturer for de med kulturelle tilbøyeligheter.

Da det dro seg mot kvelden igjen, tok vi en kaffepause på Esso i den sjarmerende bygda Kautokeino.

Turen over vidda til Karasjok gikk greit, selv om det var som å kjøre med firkanta hjul.

Vi fløy lavt over Karasjok-fjellet og sklei på to hjul gjennom Lakselv.

Til slutt havnet vi her. Og her er vi ennå.

Jeg benytter anledningen til å takke Sverige for lånet av Innlandsvegen, og Finnland for en helt grei totimers-strekning.