I går hadde jeg en liten "hjernejogg" med en profilert twitrer - om kjendiseri og følgere på Twitter.
Jeg mener at et kjent navn raskt trekker mange følgere enten man har noe på hjertet eller ei, om twitter-frekvensen er høy eller lav.
Hvorfor?
Fordi folk er folk og liker å følge med på kjendisenes sporadiske, og noen ganger hjernedøde tweets. Men vi liker at kjendisene mener noe, står for noe, og vi elsker at mennesker (ja, for de *er* mennesker) vi bare har sett på selveste TV kan slå seg løs på Twitter, gjøre noen 140-tegns-sprell til allmenn forlystelse.
Min med-twitrer fortalte at hun en gang opprettet en anonym konto. Hun hadde samme twitterstemme som på sin hovedkonto, men fikk nesten ikke følgere.
Dette forsterker min visshet om at kjente navn har en lettere match enn andre med å posisjonere seg som meningsbærere i sosiale medier.
Mange kloke hoder mener like mye og viktig som de kjente. De mangler navn og ansikter, men ikke språkets makt.
Så reiste det seg et spørsmål: Er verden urettferdig - får kjendisene oppmerksomheten gratis? De har da slitt for å komme seg opp og frem?
Etter et sekunds tankevirksomhet kom jeg frem til at kjendiseri i mange tilfeller er arvelig, men ikke urettferdig. For det må jobbes hardt for å opprettholde en meningsfylt kjendisstatus, uansett hvor tilfeldig det er at man befinner seg i samfunnests eliteserie.
Saken er så mangefasettert i sitt vesen at jeg tror vi kan skyte en hvit pil etter en endelig konklusjon. - Men det har aldri skadet å undre seg og utveksle tanker, selv om det ikke er verdensproblemer som drøftes.
Kunne det vært på sin plass å spørre om innspill, tro?
7 kommentarer:
Nøyaktig hvor lenge prøvde denne kjendisen å twitre med den nye kontoen? Jeg har vanskeligheter med å forestille meg at det er enkelt å starte fra bunnen av
Hei og velkommen!
Jeg vet ikke hvor lenge hun hadde den kontoen.
Mitt poeng er at det er vanskeligere for en 'ukjent' å komme i gang på Twitter enn for en kjent person.
Takk for innspill!
Det er meg hun skriver om :-) Jeg hadde den anonyme kontoen bare i en uke. Men jeg var veldig aktiv den uken. Den eneste som forbarmet som over meg og retvittret meg var Rossavik. Til tross for at han omtalte meg som en "lett homofob bulldog". Jeg hadde bilde av en bulldog på avatern. For øvrig har jeg flere ganger lurt på om jeg skulle gjøre det igjen, lage anonym konto. Rett og slett for å kunne tvittre friere enn jeg kan gjøre i dag. Men prisen er altså få followers!
Kan jo virkelig skjønne at Ørjasæter, så fordelen i å ha en anonym Twitterprofil hvor hun kan ytre sine meninger uten å veie alle ordene av redsel for å bli sitert. Kjendiser blir jo sitert på det meste i pressen, og Eidsvåg har gått så langt at han gjerne sletter tweetene ganske umiddelbart.
Mange er nysgjerrige på kjendisene,men stausen sin har de ikke fått gratis!
Digger deg, Elin!
Det fine med Twitter og blogg er at det fint går an å skaffe seg et publikum, eller hva man nå vil kalle det, en sosial omgangskrets, selv om man ikke er kjent i utgangspunktet. Det er selvfølgelig lettere for kjendiser å få seg lesere kjapt, men det er fullt mulig også for halvgamle utdaterte nattevakter fra små byer på vestlandet også. Det tar bare litt lenger tid. (Og så må man jo kunne triksene da, man må nok oppsøke leserene i noen grad, ikke forvente at de finner deg av seg selv)
Det tar nok litt mer enn en uke da.
Ja, jeg burde kanskje slette noen tweets. Den muligheten har jeg knapt tenkt på og heller ikke brukt. En sover godt om natta som ukjent, men hva er dette for noen greier? Personer som har vist ansiktet sitt på tv må viske ut det de skiver av frykt for å komme på trykk!
Er det trykkefrihet eller trykkefrykt :)
Det er ikke lett å starte fra bunnen, punmeister, og særlig ikke på Twitter. Det er klart det er artig å få svar fra "kjente" personer. Det gir en opplevelse av at nå er verden ikke lenger oppbygd som en pyramide, men er heller flat hvor alle(?) har én røst.
Jeg tror det er noe annet enn kjendisstatus som betyr noe på Twitter. Det som betyr noe er aktivitet. At @orjas har fått det fortjente navnet Twitterdronning, skyldes nok hennes store kapasitet til å svare, og det er vel det å få svar som er det morsomme med Twitter. Og derved går oppfordring til meg selv og alle andre: ikke være så fryktsom og knepen med ordene at ukjente Twitrere aldri får et svar eller en RT.
Takk for gode innspill!
Jeg synes dette temaet er interessant fordi det berører den egenskapen vi mennesker helst ikke vil vite av; Forfengeligheten. Særlig den som har med antall følgere å gjøre.
Før jeg går videre med det, vil jeg understreke at hovedinnlegget mitt ikke var ironisk ment, og at du, Orjas, fortjener oppmerksomheten du får.
Hjorten er ved sakens kjerne, nemlig at det tar noe lengre tid for 'vanlige' folk å få følgere.
Vi trenger følgere, det er det som er hele vitsen med Twitter. Vi speiler oss i våre følgere. Twitter kan være som den deiligste massasjestol for forfengeligheten.
Derfor oppfordrer jeg deg, Orjas - med lutter velvilje og frydefull forventning - til å åpne en ny, anonym konto og starte fra bunnen. Ikke bare kan du twitre friere enn du gjør nå, du får målt verdien av dine tweets uavhengig av hvem du er - og det beste av alt er at du er din egen målestokk!
Måtte tålmodigheten stå deg bi, slik at du tar deg tid til å skaffe deg følgere.
Legg inn en kommentar