Sjenanse til heder og verdighet

På internett kan man ytre seg selv om man vanligvis ikke tar ordet i større forsamlinger.

Mikrobloggingtjenesten Twitter har trigget noe i meg, en lyst til å lese og kommentere, si noe uten å bli rød i toppen.

Jo, jeg har publisert skriverier på nettet før - men det har vært/er enveiskommunikasjon, synsing fra min side.

Mikroblogging er fler-veis, og stiller helt andre krav til musikalitet. Man bør for eksempel ikke mene, mene og atter mene uten å kunne begrunne hvorfor - hvilket betyr at man må gi av seg selv, øyeblikkelig.

Her kommer sjenansen inn i bildet.

For min del arter det seg slik at jeg kaster ut et verbalt snøre, blir veldig spent.... og innmari glad når jeg får respons.

Jeg blir glad fordi jeg kan spinne videre på det som nå er blitt en snor. Er situasjonen opportun og stemningen lun, kan jeg finne frem min vittige og spirituelle side, en side som i det virkelige liv er noe forsømt pga. sjenanse.

Gjemt bak en skjerm kan jeg ta frem dette, bruke det, gi det bort - ja, til og med dyrke det, spille verbal ping-pong! Jeg kan fremstå hvordan jeg vil og få meg selv bekreftet som...... et eller annet bedre enn ingenting! Kanskje en observant gjerdesitter?

Mikroblogging er, blant mye annet nyttig, de sjenertes prøvearena - et 140-tegns nervøst kremt før de store tankene skal presenteres, eller rett og slett fornøyelige one-liners - en test på egen stemme;

Duger jeg?

Blir jeg sett?

Får jeg respons?

Hvis 'ja', hvilken type respons - og fra hvem?

Har jeg baggasje som jeg synes ikke egner seg til mikroblogging? Ja, det har jeg.

Derfor surfer jeg på det jeg kan; Få ord. En viss skakk sjarm. Litt konflikskyhet/feighet. Evne til tilbaketrekking og tålmodighet. Evne til å se andre (ikke skryt, men faktum), glede over nye tanker og mennesker....

That's it, folks. :)