Krystallkuletanker

Om en god stund, kanskje om et par generasjoner eller så, er vi alle like. Så like at akademia murrer: "Ville vi egentlig ha det så likt?"
Nåvel.

I det perfekte samfunnet våre forfedre bygde opp ved hjelp av selveste Matte-knappen er velferden likelig fordelt, slik at det ikke er stort igjen å bitche over, vi lever i en evig og lykkelig agurk-rus. Klassesamfunnet er en saga blott, der vi knuser hverandres røde tall, vi er assimilerte, integrerte, avluset og scannet for skarpe gjenstander.

Vi er blitt en nasjon av formelhoder som trekker kvadratrøtter like rutinemessig som tannlegene når de trekker visdomstenner. Vi løser femtegradslikninger som om det var verdensproblemer.

Helsekøene har vi bokstavelig talt regnet bort. Midlene til eldreomsorgen er rustet opp til "forsvarlig drift dividert med bærekraftig størrelse", og alle er glade.

Rusmisbrukerne, skampletten vi slet så lenge med - fordi de skremte turistene (de vi ville ha her) ut av landet, er nå borte av naturlige årsaker - så sånn sett har vi sluppet lett unna et regnestykke som ellers ville krevd minst hundre matte-knapper i platina, et utall sosionomer, behandlingssentra og et hyperaktivt og rimelig lønnet førstelinjeapparat.

Pensjonsfondet som vi gamblet bort i de glade vekst-årene, lever i beste velgående nå, blant annet fordi vi drev med sosial dumping samtidig. Den Norske Opera er et stolt monument over dette økonomiske nybrottsarbeidet. Vi klarte også og skvise ut de siste dråpene med olje vi trengte til internasjonal hestehandel.

Helse- og Matematikkdepartement regnet seg frem til at hele skolerukkelet måtte totalrenoveres, og at lærere er så viktige mennesker for fremtidens voksne at de må lønnes høyt. Det tok bare 15 valgperioder før det ble gjort noe, men det ble gjort!

Og tenk, bare det lille jeg har nevnt her, er det ene og alene Matte-knappen som skal ha æren for. For en herlig, liten dings!